Av Morten Magelssen, lege, ph.d.-stipendiat i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, og forfatter av boken “Menneskeverd i klinikk og politikk” (http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1773).
For en tid siden skrev John Reiersølmoen en viktig tekst på denne nettsiden. Han spurte: “Føler jeg virkelig så feil når jeg så tydelig kjenner at tidlig ultralyd til alle – med påregnelig effekt om færre fødte barn med [Downs syndrom] – sender et klart signal om at mennesker med DS har mindre menneskeverd enn andre?”
Så tilbakeviste han to viktige motargumenter. For det første, at sortering ikke kan utsi noe om funksjonshemmedes menneskeverd hvis det skjer på et tidlig stadium, der fosteret ikke har menneskeverd. For det andre, at hvis vi forutsetter at selvbestemt abort er moralsk akseptabelt, så er selektiv abort på grunn av avvik hos fosteret like moralsk akseptabelt.
Dette er nokså komplisert filosofisk farvann. Men jeg deler Reiersølmoens intuisjon, og hans oppfatning om at motargumentene mislykkes. Jeg vil gjerne bidra til å bore enda litt dypere i disse argumentene.
I internasjonal etikklitteratur diskuterer man den “ekspressivistiske innvending” mot fosterdiagnostikk og selektiv abort. Kort fortalt, at slike praksiser er uetiske fordi de sender et negativt signal til fødte mennesker med disse tilstandene.
En sterk utgave av likeverdsargumentet
Sammen med professor i filosofi ved NTNU Lars Johan Materstvedt har jeg argumentert for at det finnes en enda sterkere utgave av dette argumentet – en utgave vi kaller “likeverdsargumentet”. Fortsett å lese
